En liten hestehistorie

Som en firbeint dame i sin beste alder har jeg opplevd diverse gjennom mine mange møter med dere selvoppnevnte ryttere - men i henhold til denne historien foretrekker jeg å være anonym.

Det finnes nå engang noe som heter ridebukser, og heller ikke foruten grunn. I den andre enden av den menneskelige klesskalaen finner man symptomer på lav bakkeklaring og slepende gange, ofte akkompagnert av en enorm genser med hette, dertil egnet for å dekke mesteparten av både ut- og innsyn til hva som nå enn befinner seg der inne i mørket et sted. Når det dukket opp nettopp en slik, en sensommer i fjellet, innviklet i hodelagets uransakelige reimer og yndig balanserende fra den ene tørre flekken til den neste i beitet, kunne jeg ikke annet enn å lure på hvor ydmykende langt disse benklærne ville spjære innen vedkommende var halvveis opp til stigbøylen med sin venstre bakfot.

Til å begynne med lot jeg meg imponere over den bredbeintes sakkyndighet – ikke nøyde han seg bare med meg, men sannelig skulle han også tre hodelag på, og dra med seg, en av kameratene mine også. Stakkaren gjorde som best han kunne på veg tilbake til salene som han hadde parkert til oss begge, imens benklærne hans gradvis og ugjenkallelig beveget seg nærmere det våte underlaget.

Bakkeklaringen begynte nå snarere å minne om en utslitt Citröen – og moroa tok slutt for vår etter hvert særdeles lite terrenggående helt da han i et forsøk på å forsere en gjørmeflekk straks etterpå pløyde gresset med fortenna, men med et bibeholdt fast tak i tøylene våre i begge hender. Plutselig åpenbarte det seg et voldsomt leven i buskaset foran oss, og vi på fire hoppet synkront til for deretter å stivne med øyne og ører på stilk (ingen har sagt et ord om tigere i Hemsedal, men det betyr ikke nødvendigvis at de ikke er her – kanskje de har en veldig bra lobbyorganisasjon). Ut av buskaset veltet sannelig en annen tobeining av samme kaliber som han som lå langflat mellom beina våre (og på dette tidspunktet begynte jeg å lure på hvor lenge han egentlig skulle bli der?), og sannsynligvis ukens utkårede pilot for kameraten min. I det tobeiningen fikk øye på oss, skiftet han ansiktsfarge raskere enn jeg rakk å blunke, og la på sprang – eller, vugget ivrig – i vår retning med en aerodynamisk armbruk man nesten kunne finne på å misunne.

Det er da, i det jeg endelig fikk dratt blikket fra den nå ferdig identifiserte buskmannen og ned på bakken, at jeg oppdaget årsaken til vår manns langtekkelige jordnærhet: i forfjamselsen over det potensielle tigerangrep (I rest my case) hadde vi tråkket ned, og sågar låst fast, hver vår flik av fyrens enorme hette – nå med ansiktet forent med underlagets unevneligheter. Lynraskt trakk jeg til meg pailabben med en uskyldig mine, og sauen ved min side var heller ikke sein om å gjøre det samme – noe som påfølgende førte til en kaskade av gisp og hikst, samt spytting av både gjørme og gloser dertil uegnet for både trykk og gjengivelse fra undergrunnen før vår helt fikk kravlet seg hel og, vent, ikke ren, opp fra sin noe alternative spa-behandling. Buskmannen fikk tilrukket sin hest med et mørkt blikk fra bak laget av møkk og jord et sted, før min turkamerat for uken - med sprukken stolthet og spjærede benklær - loffet ellers uskadd og slukøret videre, dog med en langt mer løsgjort og lettere gange enn for kun noen minutter siden. Så hadde vi vel tross alt gjort ham en tjeneste likevel.